Det politiske kaoset i Sandnes er ikke bare en intern konflikt mellom partiene – det er en regelrett oppskrift på å øke politikerforakten blant velgerne. Når de ser at de som ble valgt for å styre, de som er gitt velgernes tillitt, i stedet bruker tiden på personlige konflikter, tomme forhandlinger og symbolske markeringer, er det ikke rart mange mister tilliten til politikere generelt.
Sandnes Høyre er hovedarkitekten bak kaoset. De hadde et styringsdyktig flertall sammen med FrP og KrF, men valgte å bryte alliansen uten en reell plan for hvordan de skulle styre videre. Resultatet? Fullstendig handlingslammelse.
De som har meldt seg ut av Høyre har vært tydelige i sine begrunnelser: Manglende kommunikasjon, svak ledelse og en kultur der kritiske stemmer ikke blir hørt. Samtidig har Kenny Rettore glimret med sitt fravær i offentligheten. I en periode der byen sårt trenger lederskap, har han vært usynlig, til tross for at han er byens ordfører og partiets leder.
Forhandlingene med Ap, Sp, KrF, Venstre og MDG var et siste forsøk på å unngå total ydmykelse. Men når seks partier skal finne felles grunnlag uten noe solid styringsgrunnlag, var det dømt til å mislykkes. Nå er byen kastet ut i en situasjon der hver eneste sak må forhandles separat, og politisk vingling blir en del av hverdagen.
Det eneste partiet som har vært konsekvent i denne prosessen er Fremskrittspartiet. De har hele veien vært åpne for samarbeid – både til høyre og venstre – men har blitt møtt med kald skulder fra både Høyre og Ap. Når politiske ledere bruker mer tid på å forklare hvem de ikke vil samarbeide med enn å finne løsninger, blir det åpenbart hvorfor velgerne mister troen på systemet.
Den største taperen i dette kaoset er ikke bare Sandnes Høyre, men velgerne. De stemte for styring – og fikk et sirkus. De stemte for lederskap – og fikk maktkamp og personlige oppgjør. De stemte for ansvarlighet – og fikk uforutsigbarhet.
Når politikere ikke klarer å legge ego og prinsipper til side for å faktisk styre, er det ikke rart at velgere lurer på hvorfor de skal stemme. Politikerforakt oppstår ikke av seg selv – den skapes av kaos som dette.
Men det er visst ingen grunn til uro …