Det er vanskelig å beskrive hvor uvirkelig det føles at den norske regjeringen – igjen – åpner døren for Taliban. Nå får de gjenåpne Afghanistans ambassade i Oslo. Ikke med ambassadør, sier regjeringen. Bare med «førstesekretær». Som om det gjør det bedre.
Dette er ikke første gang Jonas Gahr Støre og hans regjering omgås terrorister med silkehansker. Da Taliban tok makten med våpen og tråkket på alt som heter menneskerettigheter, fløy Støre dem inn til Norge i privatfly – og kalte det «nødvendig dialog». Det var en skamplett på norsk utenrikspolitikk.
Støre har også tidligere vært i hardt vær etter avsløringen om hans hemmelige kontakt med Hamas, en organisasjon som står oppført som terrorgruppe av både EU og USA. Først benektet han, deretter måtte han innrømme det. Tilliten raknet allerede der.
At Taliban nå får operere en ambassade i Oslo, er mer enn bare et diplomatisk kompromiss. Det er en de facto legitimering av et regime som driver kvinneundertrykking, offentlig avstraffelse og brutal sensur. Det gir dem en base i Norge, og en ny mulighet til å fremstille seg som en ansvarlig aktør – noe de på ingen måte er.
Hva sier dette til afghanske flyktninger i Norge? Til kvinner som rømte fra undertrykkelse? Til barn som mistet alt da Taliban tok makten? Jo, det sier: «De du flyktet fra, er nå våre samarbeidspartnere.»
Dette handler ikke om å være pragmatisk. Det handler om verdier. Og det er på tide at noen spør: Hvilke verdier er det egentlig Jonas Gahr Støre og hans regjering står for?
::